chocolate

Jeg opplever en kommunkasjonssvikt mellom meg og vekkerklokka.

For så vidt mellom meg og klokka generelt.

Vi blir ikke enige om tidens hastighet.

Varigheten av én time.

Ett minutt.

Eller enkelte ganger ett sekund.

Men spesielt blir vi ikke enige om de ni minuttene som inngår i slumringfunksjonen på vekkerklokka.

Fordi vi begge står på vårt, oppstår det en 27minutters(9x3) lang konflikt hver morgen.

I følge klokka altså.

Da må jeg gi meg.

Jeg må gi meg fordi resten av verden har valgt å ta klokkas parti.

Ikke minst vekkerklokka.

Eller kanskje gidder bare ikke resten av verden å ta opp debatten.

Hvorfor gidder ikke resten av verden å ta opp debatten?

Hvorfor skal vi bøye oss for tiden?

Streve for å holde hastigheten?

Hastigheten er jo uoppnåelig.

Uorganisk.

Om ikke umenneskelig.

Jeg foreslår en streik.

En tids-streik.

En streik mot tiden.

Tidlig, tidilig står æ opp

hele huset søv

sola ser en søvnig kropp

gjennom bjørkeløv

sommerlykka smyg sæ inn, og hviske ho e mi

det e en fin, fin morra- tidlig

 

Ny og naken går æ ut

himmel møte hud

som et kyss i Paradis

fra en vennlig Gud

og æ skjønne og æ ser ka jorda har å gi

det e en fin, fin morra- tidlig

 

djupt i jorda slår et hjerte engstelig slag

byen, landet, verden våkne, natt skal bli tell dag

 

havet blinke stilt og stort

og vil mæ bare godt

og verden min e grenseløs

i grønt og blankt og blått

ikke si det e førr seint, at alt snart e forbi

det e en fin, fin morra- tidlig

 

 

jess!! så var det rett på han igjen! ikke no tull! første skoledag troppet vi opp med skolesekk på magen og lueskygge bak, og det er ikke til å legge skjul på at jeg i sekken hadde et lite håp om en moderat oppstart med fellesfrokost organisert av kantine-sjefern tom, samt velkomst-taler og introduksjon av det nye året og de nye studentene og lærerne. however! min skolestart-drøm, om at i det minste denne første dagen kunne være noe triviellt annlagt, tilsvarende disse "fadderukene" (trykk på ukene) som blir utført på blindern (og overalt ellers vil jeg tilføye) falt overraskende fort i grus. tilfellet var noe nokså annet. ingen velkomst-komitee, og heller ingen påsmurte skiver med ost (uten smør vel og merke). neida, her hadde alvoret allerede satt sin rot. hele første uken var faktisk rene skjære førstegangsjenesten. ikke fordi jeg selv har utført slik en tjeneste, men jeg ser for meg at det vil være noe tilsvarende; litt sommer-dvaske, sinnsrolige sjeler, svært møre i kjøttet som brått skal møte veggen. veggen av hverdag. en hverdag tøffere enn tøffest. slaget av iskaldt vann etter en tre-månders slumrende, lunken dvale. utfordringer. fysiske mer enn psykiske i denne sammenheng, dog det ene ikke utelukker det andre. jeg må naivt si jeg trodde, i den milde forstand av tro, at jeg var noenlunde forberedt. selv om danseskoene hadde vært godt gjemt hele sommeren, hadde jeg benyttet sjansen til andre, kanskje litt mer alternative treningsformer. dette var så til de grader et bevisst valg. jogging. padling. ridning. (ok, let's not overdo it! de to sistnevnte snakker vi i grunn bare èntall; padl, rid.) men hovedsaklig fjell-bestiging. jeg har vært den sanne tur-gåer i sommer. ei ekte fjell-geit om du vil. jeg er hekta. hekta på naturen. hekta på friluftslivet. hekta på den befriende følelsen av å være så liten i et så stort, og ikke minst så fagert landskap. hekta på den friske lufta. hekta på treninga, svettinga kan du si(var det å dra den litt langt?)(nei. litt svetting er jeg overbevisst om at er bra for de aller, aller fleste). hekta på utsikten. lista er umåtelig lang. poenget er vel innlysende. jeg er hekta. derfor trodde jeg at jeg var en smule forberedt. denne sommeren hadde jeg liksom tatt i et tak. rørt litt på meg. forbrennt litt og forhåpentligvis (i den mildere forstanden av håp) vedlikeholdt litt styrke. så feil kan man ta. å ta feil er i grunn i dette tilfellet en underdrivelse. jeg hadde ikke peiling på hva som ventet meg. aldri i mitt lange støle liv har jeg opplevd noe lignende. og jeg har sannelig opplevd mine støle stunder. tenk å skulle bli så smertefullt bevisst alle de musklene jeg såvisst ikke bruker, når jeg ikke danser. det er mange muskler gitt!! armene måtte komme beina til unnsetning for å bestige trappa opp til leiligheta. og vi bor i første etasje! vi snakker toppen 10 trappetrinn. så snålt dette var. jeg forstår det liksom ikke riktig. man skulle jo velge å tro at jeg skulle bli mindre støl denne oppstarten, tatt min aktive sommer i betraktning("aktiv" vel, min mest aktive sommer så langt om ikke annet). derfor velger jeg å skylde på BCG-sprøyta. det må ha vært noe slags antistoffer spøytet inn i kroppen som framhevet stølheta. sant? der setter jeg mitt punktum.

når alt er vondt er anmeldt, skal sant sies at det var deilig å komme tilbake hit til oslo. jeg må slutte å vegre meg så. det er blitt så hjemme som det kan bli. vi har fiksa og mekka litt i leiligheta, og forhåpentligvis (håp i en større forstand) skapt et sunnere miljø og klima (vi har innført planter og akter å holde de i livet). vi har bytta rom. jeg har flytta inn på kottet, og stortrives. jeg siterer mamma; ja, hvor deilig må det ikke være å kunne ligge i senga og rekke alt i rommet. akk dette søte liv. når jeg våkner om morgenen, aker jeg meg bare til enden av sengekanten, og der kan armene mine kle på, og stelle min ubevisste, sovende kropp. ja det er ingen tvil om at det er armene mine som våkner først om morgenen. som faktisk tar ansvar. som dytter meg ut av senga. jeg tar av meg hatten for armene mine. de er mitt sterke ledd. hvilken pågangsvilje. hvilken besluttsomhet.

når det gjelder turlivet, har oslo hittil hatt lite og by på. desverre. jeg skal ikke si at innsatsen har vært på topp, men fjell-betigelsen er hr et langt større tiltak. det er liksom ikke bare å hive på seg skoene, vende ryggen til husveggen, og så er du på vei. her må det trikkes og t-banes og ikke kjennes det ut som de riktige turomgivelsene dit jeg kommer heller. jeg skal dog selvfølgelig jekke ned på kravene. vet jo at lufta her ikke kan noe for at den er infisert. av oss. men det er liksom ikke det samme med et trendy, turistifisert terreng hvor det kryr av stasja fine vestkants frøkner og herrer på tur med chiwoaowaene sine. for ikke å snakke om vaffel- og kaffebod over hver en haug. hvilken villmark! det sliter på. og jeg kjenner abstinensene. jeg vil på tur (tur i ordets rette forstand). jeg er jo tross alt hekta. derfor har jeg valgt å gi oslo the benefit of the doubt. (jeg tror oslo fortjener det etter å ha bevist seg verdig på mange andre områder.) jeg har meldt meg inn i DNT. DNT-ung vel og merke. den norske turistforening. dette blir bra. dette blir eksplosivt. (DNT, TNT, what can i say.) jeg gleder meg. mine øyne skal åpens opp for nye og spennende eventyr. thats right! her i tigerstanden. jeg trenger bare det lille ekstra sparket i ræva. det kan DNT-ung by på. det har de alt bekreftet. cheers for new adventures! 

So my love

I  left this world for a while

I float through strange days
Search the one way to
Bring me back to you

So don't let me go
Don't let me go
From here

'Cos I'll be still lost
When you come
When will you come
To look for me

If I was to
Call you
Would you come
And if I was to
Call you
Would you come
Oh my love
When will you come

to look for me

'Cos I'll be still lost
I'll be still lost
I'll be still lost
When you come
Why don't you come
To look for me?

Great!! music.

Great people.

Great camp in woods.

Great bananas.

Need I say more?